Arkitektursamlingen inneholder materiale etter mange viktige norske arkitektkontorer, og utvalget i katalogen gir følgelig et innblikk i norsk arkitekturhistorie. Den gjengir noen av de samlingsgjenstandene vi mener er spesielt interessante, både utfra kriterier om arkitekturhistorisk betydning og om verkskarakter. Kronologien og kryssreferansene mellom innførslene bidrar dessuten til at boken kan leses som en liten, tilnærmet norsk arkitekturhistorie. Noen av verkene er godt kjent og inngår som en nærmest selvfølgelig del av denne historien, andre er mer uutforsket. Det har vært et mål for oss å også peke på interessante, men mindre kjente verk og dermed bidra til å komplettere, korrigere eller bare forstyrre etablerte forestillinger om norsk arkitektur.

Høydepunktkatalogen illustrerer i tillegg en arkitektursamlings schizofrene karakter: Er den en kunstsamling eller et arkiv? Mens noen arkitektursamlinger inneholder utsøkte enkeltgjenstander fra enkelte arkitekters virksomheter, tar andre mer form av dokumentasjonsarkiver der en stor mengde materiale knyttet til hver arkitekt og hvert prosjekt er bevart. Flere arkitektursamlinger i verden, vår egen inkludert, lever et spaltet liv ved både å være et arkiv over enkeltarkitekter og en kunstsamling der samlingsgjenstander defineres til å ha verkskarakter. Samtidig inneholder alle arkitektursamlingers enkelte bestanddeler et potensial til å bli betraktet på begge måter, avhengig av tid, kontekst og øynene som ser.

Noen arkitekturmuseer velger å se den realiserte arkitekturen, huset, som selve verket. Arkitektens designprosess i form av skisser, tegninger og modeller forstås dermed som sekundært materiale, og resepsjoner av verket som fotografi, video og modeller defineres som referansemateriale. Denne holdningen er på vikende front. Stadig sjeldnere oppfattes tegninger og fotografier som nøytrale surrogater for den virkelige arkitekturen. Tegninger kan definitivt være representasjoner av virkeligheten, men de kan også bære på urealiserte ideer med betydning for den senere arkitekturutviklingen. Den enkelte gjenstand kan ha en kunstnerisk verdi eller den kan ha relevans og innflytelse på andre måter. Arkitektursamlingen har i alle tilfeller et forskningspotensial som kan styre og forme kunnskapsproduksjonen.

Dette er også høydepunktkatalogens perspektiv. Som i Nasjonalmuseets øvrige samlinger og høydepunktkataloger, behandles hvert objekt som et selvstendig verk. Alle gjenstandene har potensial til å lede inn i en verden av romlige, konstruktive, materielle og funksjonelle ideer og til oversettelser av arkitektoniske, kunstneriske, politiske og samfunnsmessige idealer. Objektene kan fungere som prismer inn i en tid og et samfunn og til en personlig skapende prosess, motivert av kritikk, drømmer om endring og forbedring, rikdom eller berømmelse. Selve utførelsen av tegningen, modellen eller fotografiet gir anledning til å kommentere den skapende tradisjonen som gjenstanden ble formet innenfor. De ulike forfatterne har prioritert emnene på forskjellige måter, men alle berører kunst- og arkitekturhistoriske aspekter som springer ut av det enkelte verk.

Norge fikk sin første fullverdige arkitektutdanning ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) først i 1910, mens bransjeorganisasjonen Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) ble etablert i 1911. Selv om det gjennom det tidlige 1900-tallet var flere forsøk på å bygge opp en arkitektursamling, var det da NAL opprettet Norsk Arkitekturmuseum i 1975 at en begynnende institusjonell museumsdrift kom i gang. Tyngdepunktet i samlingen, og i denne katalogen, ligger følgelig på 1900-tallet, med viktige supplementer fra perioden etter 1814 og fra vår egen tid.

Gjennom 1800-tallet reiste norske arkitektstudenter til Sverige, Tyskland og England for å bygge på kunnskapen ervervet fra militære skoler eller tegneskoler i Norge eller for å ta hele utdanningsforløpet utenlands. Etter 1814 fikk de første akademisk utdannete arkitektene, av dem mange utlendinger, de første offentlige oppdrag med å bygge opp landets nye institusjoner. Samlingens tidligste arbeider inngår i denne første nasjonsbyggingen. Christian Heinrich Grosch var en viktig figur i perioden, med etterlatt materiale fordelt på ulike institusjoner som Riksarkivet, Byarkivet og Nasjonalmuseet. I denne boken presenterer vi Groschs vakre akvarell for et nytt teaterhus på Bankplassen, betimelig å minne om også fordi bygningen som sto ferdig i 1837, ble revet i 1899. Av Groschs mange andre oppgaver var bygninger for det nye universitetet i Oslo. Men siden byggekomiteen ikke var helt fornøyd, ble tegningene sendt til tidens store arkitekt, preusseren Karl Friedrich Schinkel i Berlin. Og det er Schinkels tegning av Domus Media fra 1838 vi har valgt ut for denne katalogen – den eneste gjenværende originalen så vidt vi vet – som også viser at Grosch måtte dele æren for rollen som universitetets arkitekt. Av andre tidlige arbeider, presenterer boken en av landets aller første typetegninger: Slottsarkitekt Linstow var overlærer i bygningsklassen ved Den kongelige tegneskole, en forløper for dagens Kunsthøgskolen i Oslo og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Etter 1814 fikk skolen og Linstow oppdrag om å tegne kirker til kirkeeiere som ikke hadde anledning til å bruke arkitekt, og tegningen inngår i det som kan kalles vår første lærebok i bygningsfaget.

Antallet norske arkitekter økte utover i det 20. århundret. Mange av dem spilte betydelige roller i kulturliv og samfunnsbygging, og materiale etter dem er godt representert i samlingen og i denne boken: Ove Bang, Lars Backer, Bjercke & Eliassen, Magnus Poulsson, Blakstad & Munthe-Kaas, Knut Knutsen, Arne Korsmo, Geir Grung, Håkon Mjelva, Jens og Wenche Selmer, Per og Molle Cappelen, Are Vesterlid, Erling Viksjø, Christian Norberg-Schulz, Lund & Slaatto og Jan & Jon. Flere av Pritzker-prisvinner Sverre Fehns prosjekter er med hans nærmest komplette arkiv utgjør et absolutt høydepunkt i samlingen.

Fra nyere tid presenterer vi verk av Snøhetta, Steven Holl med Hamsunsenteret i Nordland, et av Helen & Hards tidlige arbeider og OMA/Space Groups forslag til nye Deichmann på Vestbanen. Dette vinnerprosjektet med mottoet «Urban living space» utløste en av tidenes største byutviklingsdebatter i hovedstaden og ble deretter skrinlagt. Ti år senere reiser en helt annen arkitektur seg på samme tomt: Nye Nasjonalmuseets bygning ble vunnet av tyske Kleihues og Schuwerk med mottoet «Forum Artis». Begge titler synliggjør en felles idé om en ny, stor og offentlig tilgjengelig institusjon i det gamle sporområdet. I skrivende stund er bare det tidligste prosjektet innlemmet i arkitektursamlingen. Men begge konkurranseutkastenes teknikk, «computer prints», peker på en av arkitekturmuseenes største utfordringer i årene som kommer: Hvordan vi skal velge og forvalte det digitalfødte materialet, altså de mange tusen lag tegninger som arkitektkontorer har skapt i datamaskinene siden 1980- og 90-årene.

Arkitektursamlingen har nytt godt av museumssammenslåingen i 2003. Det førte også til etableringen av Stiftelsen Arkitekturmuseet, som formelt sett står som eier av den samlingen som ble ervervet før 2003. Felles forvaltning for alle kunstområdene innebar andre rutiner for registrering, inventarisering, konservering og tilgjengeliggjøring. Vårt mest besøkte arkiv, det etter Sverre Fehn, er gjort digitalt tilgjengelig. Et viktig 1800-tallsarkiv etter tre generasjoner Nordan er nylig sanert for mugg, det konservatorene frykter aller mest i magasinene. De seneste nyervervelsene omfatter blant annet supplementer til eksisterende arkiver og «skoler» i norsk arkitektur, slik Are Vesterlid, Per og Molle Cappelen, Wenche og Jens Selmer og Arne Korsmo kan sies å tilhøre. Etter mange år med forhandlinger om eierskapet, er nå også modellsamlingen etter byplansjef Harald Hals besluttet overført fra Oslo kommune til Nasjonalmuseet. Samlingen omfatter blant annet den 34 kvadratmeter store byplanmodellen over Oslo, utviklet mellom 1919 og 1940 samt et par hundre fargerike modeller av bygninger fra samme periode. Men ingen av modellene er representert i denne katalogen, fordi det i skrivende stund fortsatt arbeides med registrering og konservering av samlingen.

Nasjonalmuseets første permanente utstilling med utgangspunkt i arkitektursamlingen åpnet i 2014. I «Byggekunst. Arkitektursamlingen fra 1830 til i dag» vises blant annet tegninger montert i tre lag glassdører. Publikum kan selv skyve på dørene for å se verk fra ulike arkitekter og tider i sammenheng. Tegninger kan ikke henge lenge ute i lyset av gangen før de må inn i magasinene og «hvile». Når denne katalogen foreligger, vil den siste nymonteringen i skyvedørsveggen over en periode være i overenstemmelse med deler av utvalget som presenteres her. Med få centimeters avstand – og med denne katalogen i hånden – kan publikum studere originalene og gjøre sin egen vurdering av tegningenes representasjonsgrad og verkskarakter.

Nina Berre
Avdelingsdirektør arkitektur