Vis meny

All kunst har vært samtidskunst

Museet for samtidskunst ble etablert i 1988. Samlingen besto da av rundt 3.000 verk fra perioden etter 1945, som var overført fra Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. Med disse verkene som medgift fikk museet hovedansvaret for å dokumentere etterkrigstidens norske kunst. Denne første samlingen som museet arvet, representerte den offisielle fortellingen om norsk kunsthistorie etter krigen, sett i lys av sentrale internasjonale kunstverk.

 Les mer

Museet åpnet i 1990 sine dører for publikum i den tidligere Norges Bank på Bankplassen i Oslo, en art nouveau-inspirert bygning tegnet av arkitekten Ingvar Olav Hjorth. Samlingen hadde da allerede økt med flere viktige verk av norske og utenlandske kunstnere som var sentrale for museets innkjøpsstrategi de første årene.

Vi er svært takknemlige for at de nevnte institusjonene i sin tid avsto store deler av sin samling for å kunne gi det nye museet en slik medgift, som muliggjorde og la grunnlag for en statlig samling av samtidskunst. Likeledes takker vi våre forgjengere i Museet for samtidskunst som på imponerende vis staket ut kursen for utviklingen av samlingen, ikke minst gjennom innkjøp av verk fra den italienske arte povera-bevegelsen, fra minimalismen og konseptkunsten. Dette utgjør et tyngdepunkt i samlingen i like stor grad nå som det gjorde for 25 år siden.

I 2003 ble Museet for samtidskunst del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og i dag teller samtidskunstsamlingen mer enn 5.000 verk av norske og utenlandske kunstnere. Den spenner bredt både med hensyn til sjangre og medier, som maleri, grafiske verk, tegning, foto, skulptur, objekter, installasjoner og videoverk.

Å skulle begrense oss til et utvalg av 150 høydepunkter fra en såpass stor samling er ikke lett. Tvert imot har det tidvis vært smertefullt å måtte velge bort mange av de fremragende verkene vi har i samlingen. På den annen side stimulerer det vår ambisjon om å utarbeide en omfattende bestandskatalog som vil vise hele samlingens bredde og omfang. Heldigvis er det også slik at mange av verkene i samlingen allerede kan finnes i nettstedet Digitalt Museum.

Men tilbake til den foreliggende katalogen: Med dette miniatyrkaleidoskopet over samlingen er det viktig for oss i størst mulig grad å inkludere verk innen alle medier, fra alle tiår, med en best mulig balanse mellom norsk og utenlandsk kunst, og en god representasjon av både mannlige og kvinnelige kunstnere. Faktisk er det tidligste verket i vårt utvalg av høydepunkter en enestående billedvev av Hannah Ryggen fra 1949, mens det nyeste verket er en nylig ervervet serie med utsøkte tegninger av Ane Mette Hol fra 2014.

I det 65-årige spennet mellom disse to verkene presenteres et rikt utvalg av stilarter, uttrykk og fysiske manifestasjoner. Da vi gikk gjennom samlingen med tanke på denne publikasjonen, ble vi styrket i vår oppfatning om at kunstnere i de siste seks tiårene har befattet seg med de samme universelle temaene som har opptatt kunstnere gjennom århundrer; slik som menneskelige forhold, landskaper og bybilder, politikk og metafysikk.

Her er utmerkede abstrakte malerier fra 1950-årene og kinetiske arbeider fra 60-årene av både norske og utenlandske kunstnere som Anna-Eva Bergman, Jean Dubuffet, Julio Le Parc, Serge Poliakoff, Jesus Rafael Soto, Irma Salo Jæger, Odd Tandberg og Jakob Weidemann. Mange av dem reflekterer den interessen Nasjonalgalleriet har vist for ulike franske skoler helt siden slutten av 1800-tallet. Samtidig kan verkene ha inspirert senere generasjoner av abstrakte malere fra 1970-tallet og videre, som Olav Strømme, Bjørn Ransve, Arne Malmedal og Olav Christopher Jenssen.

På den annen side finner Hannah Ryggens politisk engasjerte kunst gjenklang i Kjartan Slettemarks ikoniske Vietnam-bilde, eller i verkene til Per Kleiva, Berit Soot Kløvig, Victor Lind og Marianne Heier.

Viktigheten av tekstilkunsten i Norge viser seg i de ikoniske arbeidene til Hannah Ryggen, så vel som hos Synnøve Anker Aurdal og Løvaas & Wagle. Disse får igjen selskap av den tyske kunstneren John Bock. Vi ser verk som legger vekt på linjen, den grunnleggende kunstneriske gestus som bærer i seg essensen av ideen i et kunstverk; disegno, eksemplifisert gjennom Jan Groths Tegn, stående eller Tone Vigelands blendende Skulptur I, en svevende romlig tegning bestående av rette og bøyde linjer utformet i tynn ståltråd. Verk av pionerer innen norsk videokunst som Marianne Heske og Kjell Bjørgeengen er senere blitt etterfulgt av arbeider av Lotte Konow Lund, Ole Jørgen Ness og Knut Åsdam. Videre inneholder samlingen den åndeløst vakre ni-kanals videoinstallasjonen Ten Thousand Waves av Isaac Julien. Museets store samling fotografiske verk inkluderer arbeider av norske fotokunstnere som Tom Sandberg, Dag Alveng og Mette Tronvoll samt av viktige utenlandske kunstnere som Bernd & Hilla Becher og generasjonen som fulgte etter dem; Thomas Struth, Andreas Gursky og Candida Höfer.

Det er ingen overraskelse at størstedelen av verkene vi har valgt ut til denne høydepunktkatalogen dateres til 1990-årene og tidlig på 2000-tallet, tiåret da museet hadde ambisiøse mål om å bygge en samling som skulle gjenspeile oppdraget Museet for samtidskunst hadde fått. Det var i denne perioden de store installasjonene ble ervervet, som de av Gilberto Zorio og Christian Boltanski og ikke minst de permanente installasjonene; Shaft av Richard Serra, Per Inge Bjørlos Indre Rom V. Målet og Ilya Kabakovs Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe). Disse signaturverkene har i de siste to årene blitt supplert med Marianne Heiers ladete lamper Promesse de Bonheur og to utstillingsrom viet til verk av Louise Bourgeois, med hennes Celle VIII som en hovedattraksjon.

Vi har fulgt i fotsporene til våre kollegaer som var med da Museet for samtidskunst ble grunnlagt og som hadde et mål om også å erverve verk av utenlandske kunstnere som utfyller og kan være referanser for samlingens mange norske verk. Vi er stolte over at mange kunstverk som er tilkommet i de senere årene allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet. Dette gjelder for eksempel Harun Farockis videoinstallasjon Deep Play, som var et samarbeid med documenta i 2007, Den islandske republikkens grunnlov av Libia Castro & Ólafur Ólafsson som ble vist på Venezia-biennalen i 2011 og Susan Hillers Die Gedanken sind frei, som documenta stilte ut i 2012, for å nevne noen.

Nå står vi igjen ved en korsvei og ser fram til å trå over nok en terskel, ikke ulik den våre kollegaer måtte krysse da Museet for samtidskunst åpnet i 1990. I juni 2012 bevilget Stortinget midler til å bygge det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen. Denne bygningen skal huse alle museets samlinger under samme tak. Som våre tidligere kollegaer har vi flere år på oss til å videreutvikle samlingen og sørge for at den får en enda mer enestående og viktig stemme i koret av europeiske museer enn den har i dag. Denne faglige utfordringen griper vi tak i med begeistring. Det er en oppgave vi ser fram til med stor glede – rett og slett som en drømmeoppgave. Vi har som mål å bygge videre på samlingen slik at vi om fem års tid kan gi ut en ny høydepunktkatalog som gir en utvidet oversikt over betydningen av vår tids kunst.

Men enda viktigere: Når det nye Nasjonalmuseet åpner sine dører i 2020 ønsker vi at samtidskunstens stjerne skal lyse sammen med Nasjonalmuseets øvrige samlinger i de flunkende nye utstillingsrommene. Etter å ha krysset terskelen til museet vil det da bli innlysende for betrakterne at «all kunst har vært samtidskunst».

Sabrina van der Ley,
Avdelingsdirektør samtidskunst

Denne teksten er opprinnelig trykket i «Nasjonalmuseet. Høydepunkter. Kunst fra 1945 til i dag», Nasjonalmuseet 2015. ISBN 978-82-8154-101-6.



Høydepunkter. Kunst fra 1945 til i dag