Vis meny

Last ned bildefil

Lisens:

Dette verket er opphavsrettslig beskyttet og kan ikke gjenbrukes uten tillatelse fra rettighetshaver.
© Kabakov, Ilya/BONO

Ilya Kabakov

Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)

Datering:1988 - 1995
Andre titler:The Garbage Man (The Man who Never Threw Anything Away) (ENG)
Betegnelse:Installasjon
Materiale og teknikk:innredet rom med møbler, montre, plansjer, funnede objekter, dokumenter, tegninger, tekster, møbler, og collage
Teknikk: Blandet teknikk
Mål:Variable mål
Emneord:Bildende kunst
Ervervelse:Ervervet 1994
Inventarnr.:MS-03746-1995
Registreringsnivå:Komplekst objekt
Eier og samling:Nasjonalmuseet, Billedkunstsamlingene
Opphavsrett:© Kabakov, Ilya/BONO
Foto:Nasjonalmuseet  Last ned
Del av utstilling:Fattig kunst - rik arv. Arte Povera og parallelle praksiser 1968 - 2015 , 2015–2016
Metadata:DigitaltMuseum API

I museets faste installasjon Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe) (1988–95) blir betrakteren omsluttet av en arkitektonisk konstruksjon med lys, total stillhet, farger og gjenstander. Betrakteren befinner seg inne i noe som ligner en kommunal fellesleilighet, en kommunalka, fra det tidligere Sovjetunionen. Her får man en følelse av hvordan stemningen og livsstilen var i disse miljøene. Iscenesettelse av fellesleiligheter kommer ofte igjen i Ilya Kabakovs kunstnerskap, noe som kan forklares med at de også preget deler av hans barndom og oppvekst.

Installasjonen består av tre rom som minner om et loft der skrot har samlet seg opp gjennom mange år. Etter hvert som man går lenger inn i installasjonen, ser man at alt skrotet er nøye systematisert og arkivert. Små ubetydelig gjenstander er limt opp på plansjer eller katalogisert i skap med nøye henvisninger til dato og en «hendelse». Gjenstandene er en blanding av ting kunstneren har tatt med seg fra den gamle kommuniststaten og ting han har funnet etter at han flyktet til Vesten.

Tingenes identitetsløse utstråling fremtrer som tomme og uinteressante for de fleste, men gjennom presentasjonen av disse tingene iscenesetter Kabakov menneskers minner og glemsel. Som en melankoliker forsøker han å holde fast ved fortiden og hente frem erindringene fra et levd liv. På denne måten fyller han disse gjenstandene med verdi.

Det tidkrevende, nitidige og gjentagende arbeidet vitner om en refleksjon over menneskets forbruk. Hva er det som gjør at noe kasseres, mens andre ting tas vare på som skatter? Kabakov reflekterer over den smale grensen mellom det som betraktes som verdifullt og det som kastes. Gjenstandene i denne installasjonen, som tidligere ble betraktet som skrot, har nettopp blitt til skatter som vises i museer bak beskyttende glassmontere.

Tekst: Ahnikee Østreng

Vestens første møte med Ilya Kabakov var presentasjonen av serien «10 personer», som ble vist i New York i 1988. Sammen med albumserien med samme navn utgjør disse ti installasjonene på mange måter kjernen i Kabakovs kunst. Han videreutviklet senere en del av disse arbeidene, blant annet Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe), som i 1995 fant sitt faste tilhold i Museet for samtidskunst.

Installasjonen gjenskaper Søppelmannens rom i de såkalte «fellesleilighetene», som var et særegent sovjetisk fenomen. Disse «kommunalkas» oppsto etter revolusjonen da alle typer bygårder ble omformet til kollektiver der menneskene ble stuet sammen. Det spesielle miljøet og den livsstilen som utviklet seg her kom også til å prege Kabakovs oppvekst, og er et sentralt tema i hans kunst. I et slikt nærmest surrealistisk miljø kunne denne Søppelmannen ha levd. Alt rot og rask, gjenstander han selv har brukt eller søppel han har funnet opptar nesten hele boflaten, sirlig katalogisert, ordnet og plassert, mens møbler, klær og husholdningsartikler er stuet i hauger langs ytterveggene.

Installasjonen uttrykker hverdagslivets heroisme der småborgerlig trøstesløshet settes opp mot kommunistiske idealers hule patos. Kunstneren gjør seg til talsmann for den lille mann som aldri blir hørt og som aldri finner plass i de offisielle historiebøkene. Men som i alle Kabakovs arbeider, er det den universelle menneskelige dimensjon som gir det dets unike kvalitet og hever det over tid og sted.

Tekst: Karin Hellandsjø
Fra "Høydepunkter. Kunst fra 1945 til i dag", Nasjonalmuseet 2015, ISBN 978-82-8154-101-6

Høydepunkter. Kunst fra 1945 til i dag