Henders bruk

Flere av Ryggens verk oppstod som direkte reaksjoner på datidens politiske begivenheter slik de ble gjengitt i pressen, som i verket Fiske ved gjeldens hav fra 1933. Verket tar for seg de harde betingelsene som folk levde under da den store depresjonen rammet Norge på 1930-tallet.

Ryggen vokste opp i et arbeidermiljø i Malmö og utdannet seg til lærer. På dagtid arbeidet hun som lærer og tok samtidig kveldsstudier hos kunstneren Fredrik Krebs på Tekniska skolan i Lund. Deretter dro hun på studietur til Dresden, hvor hun traff den norske maleren Hans Ryggen, som hun senere giftet seg med. Det unge paret flyttet til Norge og inn i mannens nybygde hus ved familiegården på Ørlandet.

Favorittfargen var blått

Både når det gjaldt teknikk og materialer var Ryggen selvlært. Hun tok ofte kontroll over hele den kunstneriske prosessen – kardet, spant og farget garnet selv. Med ull farget av planter og med aktuelle politiske motiver bidro hun å løfte billedveven fra husflid til kunst.

Pisshinken sto alltid klar for gjestene – hun trengte «mannfolkurin». «Potteblått» eller «pissblått» ble hovedfargen i teppene hennes og sto for det positive i livet, for lengsel og drøm. Selvportrettet Potteblått (1963) viser hennes tilknytning til akkurat den fargen.

Krigens gru

Mange av Hannah Ryggens billedvever var aktivistiske. Kampen mot krig, fascisme og sosial urettferdighet preget verkene fra 1930-tallet. Etiopia (1935) skildret Italias angrep på det afrikanske landet. Det ble det første i en rekke ikoniske arbeider knyttet til kampen mot fascismens og nazismens terrorvelde.

Borgerkrigen i Spania var den tredje mest omtalte saken i norsk presse i 1935. To av Ryggens best kjente verk i Nasjonalmuseets samling sprang ut fra begivenhetene i krigen: Gru fra 1936 og Spania fra 1938. I førstnevnte tok hun for seg et av borgerkrigens mest grusomme fenomen: bombingen av byer med sivilbefolkningen som målskiver. I Spania og den innvevde teksten, «La hora se aproxima» («Timen nærmer seg»), vender folkets tropper seg mot lederen for nasjonalistene: general Franco.

Under krigsårene vevde Ryggen flere tepper der hun protesterte mot tyskernes maktbruk og hedret nordmenn som gikk i døden for friheten. Hun laget også billedveven Grini i 1945, som viser mannen Hans, som ble arrestert og satt i Grini fangeleir.

Evig aktivist

I teppet Blod i gresset (1968) angrep Ryggen amerikanernes aggressive bombing av Nord-Vietnam, hvor det ble brukt kjemiske våpen som napalm og Agent Orange. Nok en gang var det sivilbefolkningen som ble rammet.

22. juli 2011

Vi lever på en stjerne (1958) ble laget til Erling Viksjøs nye regjeringsbygg, Høyblokka i Oslo. Det nakne paret og barna symboliserer livets evige fornyelse. De står på planeten jorden, som svever rundt i kosmos sammen med andre planeter og stjerner. Bildet kan være inspirert av science fiction-eposet Aniara, et verk om verdens undergang og mennesker på flukt i et romskip som svever formålsløst rundt i kosmos. «Universets mysterier og kjærlighetens viktige plass på vår jord». Slik lød teksten på plaketten montert ved verket.

Drøye 50 år etter at teppet ble montert i Høyblokka, fikk det fornyet aktualitet da Norge ble utsatt for et terrorangrep fra en nordmann med fascistisk og nazistisk ideologi, strømninger Ryggen kjempet mot i sitt kunstneriske virke. Hele sitt liv var hun en opprører og fredsforkjemper. Vevstolen var hennes fremste våpen i kampen mot urett, maktovergrep og menneskelig fornedring.