The Family

Da Louise var 8 år, ble moren smittet av spanskesyken. Hun overlevde, men ble aldri helt frisk. I de påfølgende årene pleiet Louise moren. Rekonvalesensen uteble, og moren døde da Louise bare er 20 år. Morens sykdom og tidlig død preget Bourgeois’ barndom og pubertet i sterk grad og kan være årsaken til at hun bearbeider temaer som angst, kropp og kjærlighet i kunsten. Men disse eksistensielle temaene er ikke de eneste Bourgeois var opptatt av. Hun hadde også mange inspirasjonskilder ut over eget liv, som antropologi, biologi, medisin og arkitektur.

Celler, bur og totempæler

En tilbakevendende tematikk hos Bourgeois er forholdet mellom mennesket og arkitekturen. Huset som et symbolsk rom blir særlig tydelig i serien med installasjoner kalt Celle, fra 1990-tallet. Hver celle er som en teaterscene. Publikum står på utsiden og kikker inn på hverdagsobjekter, klær, møbler og skulpturer. Celle VIII (1998) er et åttekantet bur med en døråpning. Høyt oppe på nettingveggen sitter en svart edderkopp. Inne i cellen henger mørkeblå tekstiler og en gobeleng. Flere av klærne er kunstnerens egne.

Allerede på 1940-tallet ble Bourgeois inspirert av arkitektur. Dette synes i Personages-serien. De første verkene i serien er laget av tre og kan minne om totempæler. Serien er også inspirert av skyskraperne i New York.

Feministisk kunstner

Senere laget hun bur-lignende skulpturer av lateks og leire. Overflatene er upolerte og virker uferdige. De kan minne om noe organisk og kroppslig.

En skulptur fra samme tid var med i den berømte utstillingen «Eccentric Abstraction» i 1966. Utstillingen la grunnlaget for stilretningen «Abject Art» og etablerte Bourgeois som en feministisk kunstner. «Abject Art» relaterer seg til aspekter ved kroppen som er ansett som urene eller upassende å vise fram offentlig. Mange feministiske kunstnere utforsket denne stilen som svar på det patriarkalske samfunnets forakt for og avvisning av kvinnekroppen.

På 1970-tallet ble Bourgeois uttalt feminist og kjempet for rettighetene til kvinnelige kunstnere og deres bruk av eksplisitt seksuelle motiver. 

Ingen outsider

Som kvinnelig kunstner som slo igjennom sent i livet, har Bourgeois fått rollen som outsider. Tolkningene av hennes kunst kretser ofte rundt individet Bourgeois og er i høy grad isolert fra kunsthistorien og andre fortellinger.

Bourgeois bidro selv til disse tolkningene med et fotoessay med bilder fra barndommen under tittelen «Child Abuse» for Artforum i 1982. Her fortalte hun om sin engelsklærerinne, Sadie, som i mange år var farens elskerinne, noe som Bourgeois opplevde som vanskelig. Historien om «Child Abuse» brukes ofte til å tolke hele kunstnerskapet.

Den tette og interessante relasjonen mellom Bourgeois' kunstnerskap og det 20. århundrets kunst- og kunnskapshistorie overses ofte når man snakker og skriver om Bourgeois’ kunstnerskap. Et eksempel som viser at hennes kunst er dypt forankret i samarbeid og dialog med andre og verden rundt, er hennes stedspesifikke arbeid for Nasjonale Turistveier.

I 2010 laget Bourgeois et heksemonument, The Damned, the Possessed and the Beloved sammen med den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor og historikeren Liv Helene Willumsen. Monumentet er til minne om ofrene for hekseprosessene på 1600-tallet i Vardø i Finnmark. Finnmark er det fylket i Norge der det ble avsagt flest dødsdommer over påståtte hekser. Heksemonumentet er plassert på Steilneset, hvor 91 mennesker ble brent på bålet.